1 Å lære seg å kjøre MCForventningene.....

Jeg befinner meg i huset til min tante. Her skal jeg være i natt og den kommende natten. Hvis ting går bra skal jeg kanskje tilbringe flere netter her de kommende ukene. Jeg har nemlig kommet så langt at jeg skal øvelsekjøre på motorsykkel, TUNG motorsykkel klasse A. For å gjøre dette må jeg reise til Sortland hvor kjørelæreren er, derfor befinner jeg meg hos min tante for da slipper jeg å reise fram og tilbake hver dag. Det blir for langt og slitsomt å reise.

Hvorfor nå? I en alder av 43 år? Er det en middelalderkrise?
Nei, ikke egentlig, den har jeg ikke merket så mye til enda egentlig,. I alle fall hvis man definere det med at jeg skal gjøre ville og uforutsette ting på en litt ukontrolert og spontan måte Det er mer at jeg ikke orker maset fra min kjære.
Jo, jeg gir altså etter for et et viss press, han ønsker inderlig at jeg skal ta lappen selv slik at vi kan kjøre hver vår sykkel og jeg føyer han for å være snill.

Nåja, ikke bare for å være snill. Jeg mener oppriktig at man skal tøye noen grenser og forsøke nye ting i livet med jevne mellomrom, selv om de nye tingene er ganske skumle. Det handler kanskje like mye om å overvinne seg selv. For jeg er redd, spent og ganske skeptisk.Hadde det vært opp til meg selv hadde jeg nok funnet et prosjekt som ikke var så angstfylt for meg. Jeg krever vanskelige ting av han (vi er begynt å dansa salsa i vinter, og det er nok like angstfylt for en mann på 50 år og 120 kg rå muskler, med en ynde som er best under vann, som det blir for for meg å entre en MCsykkel)  så jeg kan ikke være snålere en at jeg forsøker noe som er vanskelig for meg også.  Litt rettferdighet i det må det tross alt være.

Men skal jeg kunne leve opp til de mål jeg har satt for å tørre å utfordre meg selv må jeg tøye noen grenser, og i år ble det dette.. å lære å kjøre MC sykkel.

Fra en av de første turene, med hjerte i halsen som påsitter.

Det er bare 2 år siden jeg nektet å entre en motorsykkel for å sitte på, to år siden jeg første gang over vant meg selv med å sitte på med elsklingen og da måtte han jammen kjøre både sakte og forsiktig. De første turene var med hjerte i halsen og det var så vidt jeg greide å puste. Heldigvis var vi uten kommunikasjon for det ble noen høye hyl og intens dunking i låret hans når jeg syntes det gikk for fort. jeg sto på skjelvende ben og følte meg helt gele innvendig etterpå.  I dag går det fint å sitte på, jeg liker det til og med. Liker følelsen av å slippe å ha kontroll, slippe å følge med på trafikkbilde og ikke være den som bestemmer. Men det er en følelse jeg har fått fordi den bygger på tillit og respekt mellom kjører og passasjer. Jeg vet ikke hvor mye tillit jeg har til meg selv som sjåfør.

Så er det tanken på å ha noe sammen når ungene er flytte hjemme fra, å kjøre sykkel og telte hvor vi vil høres forlokkende ut. Jeg greier fint å se for meg noen ferier på den måten. Det er dessuten veldig sosial med MC, hele sommersesongen til langt ut på høsten er det forskjellige treff hvor de som kjører og sitter på møtes og camper sammen. Det er koselig. Selv om jeg enda har til gode å bli kjent med så mange andre en de vi kjører sammen med ser jeg at det kan være et stort sosialt nettverk rundt dette med MC. Hittil har det vært nok å sitte på, og det har jeg sikkert vært fornøyd med i noen flere år om ikke elsklingen hadde mast så innmari intenst. Jeg skjønner tanken på at man kan laste mer på to sykkler enn en. Men jeg kommer til å miste den gode følelsen med å holde omkring han mens vi er på tur. Men mest trøster jeg med at jeg liker tanken på å kjøre alene, bare sette seg opp og dra. Bort fra alt og alle og bare eksistere i nuet. Jo,det kan nok bli en fin stress mestring.

Man skal leve, å leve er å utfordre seg selv og lære nye ting

I vinter en gang sa jeg ja til å forsøke, mest for å slippe maset og fordi teoriprøven var det enkleste å få til. Å lese teori er jeg veldig flink til, De var noen måneder med lesing og så gikk det greit å bestå prøven. Med ett kommer jeg nærmere det vanskelige, å sette seg på en sykkel for å kjøre. Tanken på den harde asfalten som man kan møte i høy fart skremmer meg. Man er så sårbar uten et metallskall rundt seg. Tanken på å ikke beherske sykkelen, eller ikke få til balansen er skremmende. Like under lurere en tanke om hva om jeg kommer til å elske det så mye at jeg aldri greier å holde fartsgrensene,.. risikoen for ulykker, bøter og andre ting er like skremmende.

Kjørelæreren virker grei, på telefonen. Jeg har sagt at jeg nok trenger spesialundervisning, han vet jeg er engstelig. Jeg kan kjenne jeg blir svett bare med tanken.  Jeg har ingen problemer med å overføre situasjonen til elevene mine som sikkert føler det like skummelt når jeg skal lære dem nye ting de er usikker på om de mestrer. Det er sunt å utsette seg selv for denne usikkerheten, denne angsten for å ikke strekke til eller få det til. Fornuften sier det går bra, men innerst i hode er det en liten stemme som råler av meg og sier at dette blir et nederlag. Det blir en spennende dag i morgen.