2 Å lære seg å kjøre MC.De første skjelvede skritt.

Åpenhet, nysgjerrighet og motivasjon er gode å ha når man skal lære noe nytt var mottoet mitt i dag, i alle fall før jeg startet. I dag var jeg godt forskanses og ikledd alle disse egenskapene før jeg møtte opp på kjøreskolen. Tåli nervøs var jeg der i god tid, men av ukjent grunn ble timen utsatt 15-20 min, ikke en god start, men en utsettelse tenkte jeg da. Det var strålende solskinn og litt vind. Perfekte forhold til å kle på seg kjøreklær for å sitte på en langtur, tenkte jeg. Men jeg skulle ikke sitte på en tur, jeg skulle lære å kjøre. Det første jeg gjorde var dermed fjerne av alt av for i kjørejakke og kjørebuksen, deretter strippet jeg kroppen til et omtrent minimum av klær (men likevel slik at jeg var anstendig), så kledde jeg på meg ”rustningen”. Min erfaring er nemlig at når man skal gjøre noe mentalt krevende så øker temperaturen i kroppen, derfor er løsningen minst mulig klær. Og varm nok ble jeg…  

man kan lære når man blir eldre, det krever bare litt mer

Kjørelæreren var en hyggelig eldre herre som har vært kjørelærer siden 70 tallet. Skrekkslagen som jeg var gjorde jeg sikkert ikke noe særlig inntrykk der jeg håndhilste og sa navnet mitt, ellers komme det ikke så mye lyd fra meg. Men kjørelæreren først hadde en prat hvor han beskrev opplæringen, informerte om hvor dyrt det ville bli, sånn ut fra min alder (fremdeles 43) og erfaring (fremdeles 0) var hjernen min var ganske fokusert på at kroppen skulle opp på sykkelen og faktisk sette den i bevegelse sånn helt av seg selv, og det ganske snart. Kjørelæreren forutsa at det kunne komme til å koste alt fra 20 -35 000 kr. Dyrt tenke hjernen min, veldig dyrt. En stund føltes det nesten som om han mente det vil bli for dyrt og at jeg derfor selv burde se at det ikke var noen vits i å fortsette. "Dette må jeg jammen like veldig godt for å bruke så mye tid og penger på det" tenkte jeg da.. Jeg la meg selv automatisk opp i den høyeste pris klassen, for jeg hadde jo som sagt ingen erfaring.

Så plutselig var vi ved sykkelen og kjørelæreren forklarte og pekte på de ulike delene (jeg husket dem fra teorien og jeg svarte rett på noen (sikkert enkle) spørsmål). Men det gjorde at selvtilliten økte litt. Så satt jeg plutselig på setet med læreren bak meg. Kjente på balansen, kløtsjen (høyre hånd), bremsen og gassen (venstre hånd) og plutselig kjørte jeg sykkelen framover i snegle fart, kjente på tyngdepunktet, husket å ta bena opp og bare la seg flyte med sykkelen. Skremmende, skremmende…..jeg tror ikke jeg pustet på de første 10 minuttene. Skuldrene var stive jeg lyttet til hva læreren sa og forsøke å gjøre slik han ville. Jeg følte meg absolutt veldig klønete og tungnem. Jeg er derimot imponert over lærens flinke måte til å beholde roen, og motet til i det hele tatt å sette seg opp bak meg for å få minst 300 000 kg metall i bevegelse, uten at jeg har kontroll.

Å lese seg til ting kan gi helt feil perspektiv på ting

Etter hvert øket bevegelsene og farten litt, fremdeles putret jeg framover i 1 og 2 gir. Noen kjappe blikk på fartsmåleren viset at den bare var i 20 km/t. Hodet mitt forsto ikke helt der og da hvordan man skulle greie mer fart. Øvde på høyre og venstre sivinger, åttetall, giring opp og ned, stopp og snu.. dette gjorde vi vel en og en halv time og så var det pause….vann og litt mat var veldig kjærkomment. Jeg vrengte av med de svette klærne og var takknemlig for vinden som kjølte meg ned. I hodet gikk jeg gjennom de ulike tingene på nytt. Husket endelig å puste dypt å slappe av i skuldrene. At det skal være så vanskelig å vri på et styre...?  Personlig synes jeg at jeg var en kløne, kjøtsjen var tung og vanskelig å få grepet på, tommelen og skulderen min verket. Hodet mitt lurte på om det var verd det? Man blir sliten av å kjøre sykkel, eller var det bare det å lære seg noe nytt som gjorde at man ble så sliten?

Etter en halv time var jeg klart igjen og denne gange ville han ha meg til å kjøre ut av ”andedammen” ut på veien og litt hit og dit i byggefeltet nedenfor trafikkstasjonen. Hjernen min følte seg ikke klar, men jeg rakk ikke å protestere før vi var på vei. Heldigvis la han turen i litt trygge omgivelser nært stasjonen til å begynne med. Nå fikk vi litt mer fart, det ble mer opp og ned giringer (det er voldsom mange kryss og sideveier man har vikeplikt for og ALLE skal man avpassere farten i). Det vanskeligste nå var å se i den retningen man skulle svinge, stole på synet sitt og refleksbevegelser slik at man ikke snur hodet sitt feil vei i svingene, sånn bare for å sjekke e(n gang til) at det ikke kommer noen biler (DET er ikke lurt da svinger man nemlig ikke, men en uvane fra bilkjøringen). Jeg øvde på bakkestart ( enklere en antatt), krypkjøring gjennom kryss (pass på blikket og kjætsj), opp og ned giringer. Den høyeste farten trodde jeg var 50 km i timen (mener fartsgrensen var 50), men kjørelæreren sa etterpå med et smil at den var 58 km/t. En av de vanskeligste tingene i denne økten var å holde synet langt fram i den rettingen man skal svinge og å huske å svinge med hendene og styret, ikke skuldrende.

Å treffe denne gjør garantert vondt

Det som slo meg etterpå var at jeg hadde ikke en gang tenkt på hvor hardt det ville være å treffe asfalten. 

Jeg hadde heller ikke tenkt på læreboken sa om kontrastyring, styringen gikk som en lek..kremt...det var ikke noen kontrastyring som jeg kan huske i alle fall. 

Etter timen skrøt læreren av meg, sa det hadde gått bedre en han hadde trodd, jeg lærte raskt og tok ting lett syntes han. Personlig stoler jeg ikke helt på de tilbakemeldingene siden jeg følte meg som en komplett kløne. Jeg er jo lærer selv og vet at man skal avslutte en økt med å skryte av det elevene har fått til, vise dem hva de kan og har oppnådd, rent pedagogisk er det smart, men er det sant det han sier når det er jeg som er elev? 

Skal progresjonen skje i samme tempo ser jeg for meg mange, mange timer på opplæingssykkel. Læreren sa at tidsperspektivet burde la seg gjennomføre på ca. 14 dager. Plutselig er alt blitt så mye mer virkelig.

Likte jeg det? Sytnes jeg at det var gøy? Den siste halvtimen satt jeg jo og gliste..Jeg lite å kjøre bortover og svinge i mitt tempo, det var lettere når jeg viste hva som skulle skje og hvor jeg skulle. Men hodet mitt var ganske slitent da jeg var ferdig… En usedvanlig mentalt krevende øvelse. JO jeg tror jeg liker det.. Jeg tror jeg kan komme til å like det veldig godt. 

I morgen er det en ny dobbeløkt.. håper jeg tar ting litt mer lett da og at jeg får mer tid til å glede meg over kjøringen.I morgen skal vi også legge en plan for videre framdrift og da får jeg litt mer info om hvilke dager man må sette av. Dermed er det vel ganske klart hva jeg må bruke de neste ukene av sommerferien min til…. :-) så sant kjørelæreren ikke er kommet til vett i løpe av kvelden og sier til meg at dette er helt håpløst å fortsette med....