lørdag 30. juni 2012

3 Å lære seg å kjøre MC. Innøving av motorikk og endelig bittelitt alene. Å lære seg å kjøre MC 3

Formen var fin da jeg startet i dag, ingen vondt`er eller ømme muskler slik jeg hadde blitt advart og sannsynligvis trodd at jeg skulle bli. Jeg var utstyrt med bittiLitt større selvtillit i dag, jeg viste i alle fall at jeg ikke trengte å være redd for asfalten,  men skummelt var det fremdeles. Værgudene hadde tenkt å prøve meg så de hadde forsynt dagen godt med regn. Visiret var konstant vått av regndråper, klærne ble fuktige og veibanen var våt. Egentlig var dette til mindre hinder en jeg først ville ha trodd, så det var greit å få unna den bekymringen tidlig. Jeg tror kjørelæreren hadde det kaldere en meg. Jeg vet at det vil gi større utslag temperaturmessig på lengre turer hvor man holder høyere fart. Jeg skulle jo bare tusle rundt i nærområdet, trodde jeg.

kjøreruter:  rundt og rundt...
De første meterne hold jeg pusten. Kjørelæreren hadde fjernet kjeglene i dag så det var enklere å kjøre i ”andedammen”. Økten startet med svinger, høyre og venstre, høyre og venstre, rundt og rundt. Jeg skulle gjerne ha fortsatt med det siden jeg kjente og selv mente  at jeg kunne trenge litt mer tid på å øve på svingene, men kjørelæreren var vist ikke helt enig og ba meg kjøre ut av ”andedammen” og ned på veien ganske raskt.  På veien ned kjente jeg at skarpe ( 90 grader) høyresvinger er vanskelige, spesielt når man har liten plass og det er biler eller brosteiner som distraherer. Da fanges blikket, kroppen stivner, man glemme rå svinge å se langt fram den veien man skal og man får ikke til å svinge. Jeg synes det fremdeles er kjelkete å kjøre sakte, men det har jeg heldigvis fått øvd en del på i dag også. Det har totalt blitt noen timer med tøffing rundt i 1. og 2. gir. Jeg begynner å bli litt kjent i byggefeltetene rundt industriområdene :-)

I dag hadde jeg også fokus på giringene/ eller koblingen før man girer. Dvs. motorikken i kjøringen. Det er ganske vanskelig å innøve ny motorikk, det er gjentakelse på gjentakelser som skal til. Jeg jobber med å få dem raskere og uten at det skal rykke sånn i sykkelen. Jeg må også jobbe med å trykke inn koblingen, slippe gassen og gire i en bevegelse, samtidig som man skal slippe koblingen på rett måte og gasse opp slik at man ikke mister fart. Samtidig skal man slå av blinklys. Det er tydelig at syklene er laget for menn, avstanden mellom koblingene, håndtaket og blinklys er for store for mine hender. XS i hansker gir ikke mye gripevidde. Jeg må omentrent løfte hånden for å nå fram til blinklyset når jeg holder inn koblingen. Lurer på om det finnes sykler som er bygd for jentehender?

I slutten av 1. økt kjørte vi ned på hovedveien, gjennom rundkjøringen ved bruen og opp i industriområdet igjen. Dette gjentok vi noen ganger. Vikeplikten ved rundkjøringer er irriterende… men det er god øving ( i lørdagtrafikken i Sortland var det nok av biler som skulle gjennom og ikke alle er like flinke å gi tegn). På hovedveien er det 60 sone, og jeg greide å komme meg opp i den i dag, lykke…….:-) Ut i økten fikk jeg forklart at sykkelen alltid rykker mer når man skifter mellom 1 og 2 gir, det var naturlig, dermed kunne hodet mitt legge bort ideen om å øve på å få bort den rykkingen, den skal nemlig være der, det er jo kjekt å vite.

mmm... god kaffe
I pausen dro vi, med bil, inn til Sortland og drakk kaffe på en koselig kaffebar. Den kommer jeg nok til benytte meg av flere ganger for de hadde god kaffe. Kaffe er nødvendig når man er sliten og litt full av endorfiner, men jeg burde ha drukket litt vann også. (På slutten av neste økt merket jeg nemlig at jeg begynte å bli tørst). Det var deilig å hvile kropp og hode litt. Heldigvis er kjørelæreren kar som prater mye, jeg trenger ikke finne på så mye selv og det han forteller fra reiser og sånt er interessant så jeg holder fokus. Jeg kjenner at strålingen ut i høyrearmen kom tilbake i slutten av 1. økten, det bekymrer meg litt. Hvis den ikke gir seg når jeg kjører sykkel kan det bli et problem på sikt. Jeg følte meg ikke sliten i musklene eller senene, bare denne nærvestrålingen ut i armen. Jeg satser på at det er anstrengelsen og konsentrasjonen som gjør at den kommer, ikke kjøringen i seg selv.Dermed vil den forsvinne når jeg blir mer rutinert og får mer øvelse.For sikkerhets skyld har jeg bestilt time hos kiropraktor/ knadamen min igjen, slik at jeg får løst opp litt muskler når jeg kommer hjem i neste uke.

(illustrasjonsfoto) Alene kjøring er deilig.
I 2. økten ble smerten bare verre, den gjør slik at jeg strammer de andre musklene også, spesielt når vi kjører i byggefeltet helt på slutten. På litt lengre strekker får jeg beveget på skuldrene og dermed forebygd litt. Det ble en del gjentakelser av det samme i 2. økten, mer giring, mer fart, mer fokus på å ligge rett i veibanen og mer øvelse med (spesielt) høyresvinger. noen turer til ut på hovedveien og gjennom rundkjøringen. Motorikktrening altså.  

Siden jeg kom dårlig ut i den første høyresvingen i går har kroppen min låst seg litt når den svinger til høyre, fokuset kommer på veibanen eller kantene, og dermed strever jeg litt mer med det, forklarte kjørelæreren, kroppen husker. Sånn er det jo ellers også nåe man opller dumme ting, kroppen husker mer en vi tror. Jeg maner meg selv til å huske å flytte blikket langt fram i den retningen jeg skal og å svinge med styret ikke kroppen. Det høres jo helt tullete ut å svinge med kroppen og ikke styre, hodet mitt ler av meg og vet at man må svinge styret, likevel greier jeg altså å låse kroppen. Men vi kommer gjennom på et vis. På slutten av økten kjørte vi opp til andedammen igjen, der gikk kjørelæreren av og ba meg kjøre selv. Skrekk og gru…tenkte jeg  og han så vel panikken i øynene mine for han sa (beroligende og sindig) at det bare var å gjøre slik vi hadde gjort sammen til nå. Så dermed tøffet jeg alene framover i 1. gir. Det virket som om kjørelæreren var fornøyd for han forlot banen en stund og jeg var helt alene uten noe som så på meg. Fornøyd tøffet jeg videre.

Denne ligner på øvelsesykkelen. Lover å ta bilde.
Jeg gliste sikkert litt vel mye, la inn åttetal, høyre og venstre svinger, rundt i ring kjøring, og litt giringer og følte meg sikrere og sikrere. Det var godt å  slippe å vente på ordrer og kunne planlegge kjøringen selv. Det var en deilig følelse. En fin avslutning på økten.Jeg vet ikke helt hva kjørelæreren snakket om på slutten av økten, kroppen og hodet mitt var fylt med for mange inntrykk og glede over å ha greid alle svingene helt selv. Kroppen min husket brått like følelser fra andre situasjoner som hvor man behersket ting: som å lære seg å sykle alene for første gang, å beherske svømming for første gang alene, fra å ha bestått på eksamener osv.
Jeg er overbevist om at alle trenger å få slike følelser med jevne mellomrom, derfor er det viktig å fortsette å utsette seg for ting man ikke kan, slik at man lærer å beherske dem.

Jeg har neste time på mandag, dvs at jeg får en og en halv dag fri og det er litt deilig. Da får hode og kroppen tid til bearbeide dagens økt. Utrolig hvor sliten man blir av bare 4 timer på rompa liksom. Jeg ser hvorfor det er behov for å stoppe ofte, røre på kroppen og drikke litt når man kjører langturer. 

Jeg lurer på når det skal begynne å kjens naturlig ut å gjøre alle de små tingen man må for å kjøre trygt?
Kjørelæreren snakket om fart, å legge seg i svingene (det kommer senere sa han også), jeg forstår ikke helt hvordan man kan kjøre så mye raskere i byggefeltet, men han skal kanskje ha meg ut av den sonen senere?
Jeg lurer på om det ikke er lurt å utsette planer om langtur til neste år for mitt vedkommende? Her trengs det definitivt mye øving før man blir helt trygg!
I tillegg lurer jeg på hvordan det er å kjøre en annen type sykkel? Den kjørelæreren har er behagelig og man sitter rett opp og ned ( se bilde). Jeg har jo sett på sykler der man sitter litt og ligger litt framover. Jeg lurer på om belastningen på skuldre nakke blir større da? 
Det er mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt og det tar sikkert en stund før de blir besvart. 
Jeg maner meg til å ikke ha så strenge krav til meg selv (noe kjørelæreren sa ikke var nødvendig, dette går så fint atte) men det er vanskelig, jeg pleier å kreve perfeksjonisme i det jeg skal lære meg, nå må jeg ta litt tid til hjelp.

Nå skal jeg ta en velfortjent middag og en sløve- alene kveld. 
Og nå, noen timer etterpå, titter solen fram og det ble 20 grader og vel så det ute. Jeg tror jeg rusler meg en  kveldstur på områder der jeg har gode barndomsminner fra. :-) Det har jeg fortjent.

fredag 29. juni 2012

2 Å lære seg å kjøre MC.De første skjelvede skritt.


Åpenhet, nysgjerrighet og motivasjon er gode å ha når man skal lære noe nytt var mottoet mitt i dag, i alle fall før jeg startet. I dag var jeg godt forskanses og ikledd alle disse egenskapene før jeg møtte opp på kjøreskolen. Tåli nervøs var jeg der i god tid, men av ukjent grunn ble timen utsatt 15-20 min, ikke en god start, men en utsettelse tenkte jeg da. Det var strålende solskinn og litt vind. Perfekte forhold til å kle på seg kjøreklær for å sitte på en langtur, tenkte jeg. Men jeg skulle ikke sitte på en tur, jeg skulle lære å kjøre. Det første jeg gjorde var dermed fjerne av alt av for i kjørejakke og kjørebuksen, deretter strippet jeg kroppen til et omtrent minimum av klær (men likevel slik at jeg var anstendig), så kledde jeg på meg ”rustningen”. Min erfaring er nemlig at når man skal gjøre noe mentalt krevende så øker temperaturen i kroppen, derfor er løsningen minst mulig klær. Og varm nok ble jeg…  
man kan lære når man blir eldre, det krever bare litt mer

Kjørelæreren var en hyggelig eldre herre som har vært kjørelærer siden 70 tallet. Skrekkslagen som jeg var gjorde jeg sikkert ikke noe særlig inntrykk der jeg håndhilste og sa navnet mitt, ellers komme det ikke så mye lyd fra meg. Men kjørelæreren først hadde en prat hvor han beskrev opplæringen, informerte om hvor dyrt det ville bli, sånn ut fra min alder (fremdeles 43) og erfaring (fremdeles 0) var hjernen min var ganske fokusert på at kroppen skulle opp på sykkelen og faktisk sette den i bevegelse sånn helt av seg selv, og det ganske snart. Kjørelæreren forutsa at det kunne komme til å koste alt fra 20 -35 000 kr. Dyrt tenke hjernen min, veldig dyrt. En stund føltes det nesten som om han mente det vil bli for dyrt og at jeg derfor selv burde se at det ikke var noen vits i å fortsette. "Dette må jeg jammen like veldig godt for å bruke så mye tid og penger på det" tenkte jeg da.. Jeg la meg selv automatisk opp i den høyeste pris klassen, for jeg hadde jo som sagt ingen erfaring.

Så plutselig var vi ved sykkelen og kjørelæreren forklarte og pekte på de ulike delene (jeg husket dem fra teorien og jeg svarte rett på noen (sikkert enkle) spørsmål). Men det gjorde at selvtilliten økte litt. Så satt jeg plutselig på setet med læreren bak meg. Kjente på balansen, kløtsjen (høyre hånd), bremsen og gassen (venstre hånd) og plutselig kjørte jeg sykkelen framover i snegle fart, kjente på tyngdepunktet, husket å ta bena opp og bare la seg flyte med sykkelen. Skremmende, skremmende…..jeg tror ikke jeg pustet på de første 10 minuttene. Skuldrene var stive jeg lyttet til hva læreren sa og forsøke å gjøre slik han ville. Jeg følte meg absolutt veldig klønete og tungnem. Jeg er derimot imponert over lærens flinke måte til å beholde roen, og motet til i det hele tatt å sette seg opp bak meg for å få minst 300 000 kg metall i bevegelse, uten at jeg har kontroll.

Å lese seg til ting kan gi helt feil perspektiv på ting
Etter hvert øket bevegelsene og farten litt, fremdeles putret jeg framover i 1 og 2 gir. Noen kjappe blikk på fartsmåleren viset at den bare var i 20 km/t. Hodet mitt forsto ikke helt der og da hvordan man skulle greie mer fart. Øvde på høyre og venstre sivinger, åttetall, giring opp og ned, stopp og snu.. dette gjorde vi vel en og en halv time og så var det pause….vann og litt mat var veldig kjærkomment. Jeg vrengte av med de svette klærne og var takknemlig for vinden som kjølte meg ned. I hodet gikk jeg gjennom de ulike tingene på nytt. Husket endelig å puste dypt å slappe av i skuldrene. At det skal være så vanskelig å vri på et styre...?  Personlig synes jeg at jeg var en kløne, kjøtsjen var tung og vanskelig å få grepet på, tommelen og skulderen min verket. Hodet mitt lurte på om det var verd det? Man blir sliten av å kjøre sykkel, eller var det bare det å lære seg noe nytt som gjorde at man ble så sliten?

Etter en halv time var jeg klart igjen og denne gange ville han ha meg til å kjøre ut av ”andedammen” ut på veien og litt hit og dit i byggefeltet nedenfor trafikkstasjonen. Hjernen min følte seg ikke klar, men jeg rakk ikke å protestere før vi var på vei. Heldigvis la han turen i litt trygge omgivelser nært stasjonen til å begynne med. Nå fikk vi litt mer fart, det ble mer opp og ned giringer (det er voldsom mange kryss og sideveier man har vikeplikt for og ALLE skal man avpassere farten i). Det vanskeligste nå var å se i den retningen man skulle svinge, stole på synet sitt og refleksbevegelser slik at man ikke snur hodet sitt feil vei i svingene, sånn bare for å sjekke e(n gang til) at det ikke kommer noen biler (DET er ikke lurt da svinger man nemlig ikke, men en uvane fra bilkjøringen). Jeg øvde på bakkestart ( enklere en antatt), krypkjøring gjennom kryss (pass på blikket og kjætsj), opp og ned giringer. Den høyeste farten trodde jeg var 50 km i timen (mener fartsgrensen var 50), men kjørelæreren sa etterpå med et smil at den var 58 km/t. En av de vanskeligste tingene i denne økten var å holde synet langt fram i den rettingen man skal svinge og å huske å svinge med hendene og styret, ikke skuldrende.

Å treffe denne gjør garantert vondt
Det som slo meg etterpå var at jeg hadde ikke en gang tenkt på hvor hardt det ville være å treffe asfalten. 
Jeg hadde heller ikke tenkt på læreboken sa om kontrastyring, styringen gikk som en lek..kremt...det var ikke noen kontrastyring som jeg kan huske i alle fall. 

Etter timen skrøt læreren av meg, sa det hadde gått bedre en han hadde trodd, jeg lærte raskt og tok ting lett syntes han. Personlig stoler jeg ikke helt på de tilbakemeldingene siden jeg følte meg som en komplett kløne. Jeg er jo lærer selv og vet at man skal avslutte en økt med å skryte av det elevene har fått til, vise dem hva de kan og har oppnådd, rent pedagogisk er det smart, men er det sant det han sier når det er jeg som er elev? 

Skal progresjonen skje i samme tempo ser jeg for meg mange, mange timer på opplæingssykkel. Læreren sa at tidsperspektivet burde la seg gjennomføre på ca. 14 dager. Plutselig er alt blitt så mye mer virkelig.
Likte jeg det? Sytnes jeg at det var gøy? Den siste halvtimen satt jeg jo og gliste..Jeg lite å kjøre bortover og svinge i mitt tempo, det var lettere når jeg viste hva som skulle skje og hvor jeg skulle. Men hodet mitt var ganske slitent da jeg var ferdig… En usedvanlig mentalt krevende øvelse. JO jeg tror jeg liker det.. Jeg tror jeg kan komme til å like det veldig godt. 

I morgen er det en ny dobbeløkt.. håper jeg tar ting litt mer lett da og at jeg får mer tid til å glede meg over kjøringen.I morgen skal vi også legge en plan for videre framdrift og da får jeg litt mer info om hvilke dager man må sette av. Dermed er det vel ganske klart hva jeg må bruke de neste ukene av sommerferien min til…. :-) så sant kjørelæreren ikke er kommet til vett i løpe av kvelden og sier til meg at dette er helt håpløst å fortsette med....


1 Å lære seg å kjøre MCForventningene.....


Jeg befinner meg i huset til min tante. Her skal jeg være i natt og den kommende natten. Hvis ting går bra skal jeg kanskje tilbringe flere netter her de kommende ukene. Jeg har nemlig kommet så langt at jeg skal øvelsekjøre på motorsykkel, TUNG motorsykkel klasse A. For å gjøre dette må jeg reise til Sortland hvor kjørelæreren er, derfor befinner jeg meg hos min tante for da slipper jeg å reise fram og tilbake hver dag. Det blir for langt og slitsomt å reise.

Hvorfor nå? I en alder av 43 år? Er det en middelalderkrise?
Nei, ikke egentlig, den har jeg ikke merket så mye til enda egentlig,. I alle fall hvis man definere det med at jeg skal gjøre ville og uforutsette ting på en litt ukontrolert og spontan måte Det er mer at jeg ikke orker maset fra min kjære.
Jo, jeg gir altså etter for et et viss press, han ønsker inderlig at jeg skal ta lappen selv slik at vi kan kjøre hver vår sykkel og jeg føyer han for å være snill.

Nåja, ikke bare for å være snill. Jeg mener oppriktig at man skal tøye noen grenser og forsøke nye ting i livet med jevne mellomrom, selv om de nye tingene er ganske skumle. Det handler kanskje like mye om å overvinne seg selv. For jeg er redd, spent og ganske skeptisk.Hadde det vært opp til meg selv hadde jeg nok funnet et prosjekt som ikke var så angstfylt for meg. Jeg krever vanskelige ting av han (vi er begynt å dansa salsa i vinter, og det er nok like angstfylt for en mann på 50 år og 120 kg rå muskler, med en ynde som er best under vann, som det blir for for meg å entre en MCsykkel)  så jeg kan ikke være snålere en at jeg forsøker noe som er vanskelig for meg også.  Litt rettferdighet i det må det tross alt være.
Men skal jeg kunne leve opp til de mål jeg har satt for å tørre å utfordre meg selv må jeg tøye noen grenser, og i år ble det dette.. å lære å kjøre MC sykkel.

Fra en av de første turene, med hjerte i halsen som påsitter.
Det er bare 2 år siden jeg nektet å entre en motorsykkel for å sitte på, to år siden jeg første gang over vant meg selv med å sitte på med elsklingen og da måtte han jammen kjøre både sakte og forsiktig. De første turene var med hjerte i halsen og det var så vidt jeg greide å puste. Heldigvis var vi uten kommunikasjon for det ble noen høye hyl og intens dunking i låret hans når jeg syntes det gikk for fort. jeg sto på skjelvende ben og følte meg helt gele innvendig etterpå.  I dag går det fint å sitte på, jeg liker det til og med. Liker følelsen av å slippe å ha kontroll, slippe å følge med på trafikkbilde og ikke være den som bestemmer. Men det er en følelse jeg har fått fordi den bygger på tillit og respekt mellom kjører og passasjer. Jeg vet ikke hvor mye tillit jeg har til meg selv som sjåfør.

Så er det tanken på å ha noe sammen når ungene er flytte hjemme fra, å kjøre sykkel og telte hvor vi vil høres forlokkende ut. Jeg greier fint å se for meg noen ferier på den måten. Det er dessuten veldig sosial med MC, hele sommersesongen til langt ut på høsten er det forskjellige treff hvor de som kjører og sitter på møtes og camper sammen. Det er koselig. Selv om jeg enda har til gode å bli kjent med så mange andre en de vi kjører sammen med ser jeg at det kan være et stort sosialt nettverk rundt dette med MC. Hittil har det vært nok å sitte på, og det har jeg sikkert vært fornøyd med i noen flere år om ikke elsklingen hadde mast så innmari intenst. Jeg skjønner tanken på at man kan laste mer på to sykkler enn en. Men jeg kommer til å miste den gode følelsen med å holde omkring han mens vi er på tur. Men mest trøster jeg med at jeg liker tanken på å kjøre alene, bare sette seg opp og dra. Bort fra alt og alle og bare eksistere i nuet. Jo,det kan nok bli en fin stress mestring.

Man skal leve, å leve er å utfordre seg selv og lære nye ting
I vinter en gang sa jeg ja til å forsøke, mest for å slippe maset og fordi teoriprøven var det enkleste å få til. Å lese teori er jeg veldig flink til, De var noen måneder med lesing og så gikk det greit å bestå prøven. Med ett kommer jeg nærmere det vanskelige, å sette seg på en sykkel for å kjøre. Tanken på den harde asfalten som man kan møte i høy fart skremmer meg. Man er så sårbar uten et metallskall rundt seg. Tanken på å ikke beherske sykkelen, eller ikke få til balansen er skremmende. Like under lurere en tanke om hva om jeg kommer til å elske det så mye at jeg aldri greier å holde fartsgrensene,.. risikoen for ulykker, bøter og andre ting er like skremmende.

Kjørelæreren virker grei, på telefonen. Jeg har sagt at jeg nok trenger spesialundervisning, han vet jeg er engstelig. Jeg kan kjenne jeg blir svett bare med tanken.  Jeg har ingen problemer med å overføre situasjonen til elevene mine som sikkert føler det like skummelt når jeg skal lære dem nye ting de er usikker på om de mestrer. Det er sunt å utsette seg selv for denne usikkerheten, denne angsten for å ikke strekke til eller få det til. Fornuften sier det går bra, men innerst i hode er det en liten stemme som råler av meg og sier at dette blir et nederlag. Det blir en spennende dag i morgen.