3 Å lære seg å kjøre MC. Innøving av motorikk og endelig bittelitt alene. Å lære seg å kjøre MC 3

Formen var fin da jeg startet i dag, ingen vondt`er eller ømme muskler slik jeg hadde blitt advart og sannsynligvis trodd at jeg skulle bli. Jeg var utstyrt med bittiLitt større selvtillit i dag, jeg viste i alle fall at jeg ikke trengte å være redd for asfalten,  men skummelt var det fremdeles. Værgudene hadde tenkt å prøve meg så de hadde forsynt dagen godt med regn. Visiret var konstant vått av regndråper, klærne ble fuktige og veibanen var våt. Egentlig var dette til mindre hinder en jeg først ville ha trodd, så det var greit å få unna den bekymringen tidlig. Jeg tror kjørelæreren hadde det kaldere en meg. Jeg vet at det vil gi større utslag temperaturmessig på lengre turer hvor man holder høyere fart. Jeg skulle jo bare tusle rundt i nærområdet, trodde jeg.

kjøreruter:  rundt og rundt...

De første meterne hold jeg pusten. Kjørelæreren hadde fjernet kjeglene i dag så det var enklere å kjøre i ”andedammen”. Økten startet med svinger, høyre og venstre, høyre og venstre, rundt og rundt. Jeg skulle gjerne ha fortsatt med det siden jeg kjente og selv mente  at jeg kunne trenge litt mer tid på å øve på svingene, men kjørelæreren var vist ikke helt enig og ba meg kjøre ut av ”andedammen” og ned på veien ganske raskt.  På veien ned kjente jeg at skarpe ( 90 grader) høyresvinger er vanskelige, spesielt når man har liten plass og det er biler eller brosteiner som distraherer. Da fanges blikket, kroppen stivner, man glemme rå svinge å se langt fram den veien man skal og man får ikke til å svinge. Jeg synes det fremdeles er kjelkete å kjøre sakte, men det har jeg heldigvis fått øvd en del på i dag også. Det har totalt blitt noen timer med tøffing rundt i 1. og 2. gir. Jeg begynner å bli litt kjent i byggefeltetene rundt industriområdene :-)

I dag hadde jeg også fokus på giringene/ eller koblingen før man girer. Dvs. motorikken i kjøringen. Det er ganske vanskelig å innøve ny motorikk, det er gjentakelse på gjentakelser som skal til. Jeg jobber med å få dem raskere og uten at det skal rykke sånn i sykkelen. Jeg må også jobbe med å trykke inn koblingen, slippe gassen og gire i en bevegelse, samtidig som man skal slippe koblingen på rett måte og gasse opp slik at man ikke mister fart. Samtidig skal man slå av blinklys. Det er tydelig at syklene er laget for menn, avstanden mellom koblingene, håndtaket og blinklys er for store for mine hender. XS i hansker gir ikke mye gripevidde. Jeg må omentrent løfte hånden for å nå fram til blinklyset når jeg holder inn koblingen. Lurer på om det finnes sykler som er bygd for jentehender?

I slutten av 1. økt kjørte vi ned på hovedveien, gjennom rundkjøringen ved bruen og opp i industriområdet igjen. Dette gjentok vi noen ganger. Vikeplikten ved rundkjøringer er irriterende… men det er god øving ( i lørdagtrafikken i Sortland var det nok av biler som skulle gjennom og ikke alle er like flinke å gi tegn). På hovedveien er det 60 sone, og jeg greide å komme meg opp i den i dag, lykke…….:-) Ut i økten fikk jeg forklart at sykkelen alltid rykker mer når man skifter mellom 1 og 2 gir, det var naturlig, dermed kunne hodet mitt legge bort ideen om å øve på å få bort den rykkingen, den skal nemlig være der, det er jo kjekt å vite.

mmm... god kaffe

I pausen dro vi, med bil, inn til Sortland og drakk kaffe på en koselig kaffebar. Den kommer jeg nok til benytte meg av flere ganger for de hadde god kaffe. Kaffe er nødvendig når man er sliten og litt full av endorfiner, men jeg burde ha drukket litt vann også. (På slutten av neste økt merket jeg nemlig at jeg begynte å bli tørst). Det var deilig å hvile kropp og hode litt. Heldigvis er kjørelæreren kar som prater mye, jeg trenger ikke finne på så mye selv og det han forteller fra reiser og sånt er interessant så jeg holder fokus. Jeg kjenner at strålingen ut i høyrearmen kom tilbake i slutten av 1. økten, det bekymrer meg litt. Hvis den ikke gir seg når jeg kjører sykkel kan det bli et problem på sikt. Jeg følte meg ikke sliten i musklene eller senene, bare denne nærvestrålingen ut i armen. Jeg satser på at det er anstrengelsen og konsentrasjonen som gjør at den kommer, ikke kjøringen i seg selv.Dermed vil den forsvinne når jeg blir mer rutinert og får mer øvelse.For sikkerhets skyld har jeg bestilt time hos kiropraktor/ knadamen min igjen, slik at jeg får løst opp litt muskler når jeg kommer hjem i neste uke.

(illustrasjonsfoto) Alene kjøring er deilig.

I 2. økten ble smerten bare verre, den gjør slik at jeg strammer de andre musklene også, spesielt når vi kjører i byggefeltet helt på slutten. På litt lengre strekker får jeg beveget på skuldrene og dermed forebygd litt. Det ble en del gjentakelser av det samme i 2. økten, mer giring, mer fart, mer fokus på å ligge rett i veibanen og mer øvelse med (spesielt) høyresvinger. noen turer til ut på hovedveien og gjennom rundkjøringen. Motorikktrening altså.  

Siden jeg kom dårlig ut i den første høyresvingen i går har kroppen min låst seg litt når den svinger til høyre, fokuset kommer på veibanen eller kantene, og dermed strever jeg litt mer med det, forklarte kjørelæreren, kroppen husker. Sånn er det jo ellers også nåe man opller dumme ting, kroppen husker mer en vi tror. Jeg maner meg selv til å huske å flytte blikket langt fram i den retningen jeg skal og å svinge med styret ikke kroppen. Det høres jo helt tullete ut å svinge med kroppen og ikke styre, hodet mitt ler av meg og vet at man må svinge styret, likevel greier jeg altså å låse kroppen. Men vi kommer gjennom på et vis. På slutten av økten kjørte vi opp til andedammen igjen, der gikk kjørelæreren av og ba meg kjøre selv. Skrekk og gru…tenkte jeg  og han så vel panikken i øynene mine for han sa (beroligende og sindig) at det bare var å gjøre slik vi hadde gjort sammen til nå. Så dermed tøffet jeg alene framover i 1. gir. Det virket som om kjørelæreren var fornøyd for han forlot banen en stund og jeg var helt alene uten noe som så på meg. Fornøyd tøffet jeg videre.

Denne ligner på øvelsesykkelen. Lover å ta bilde.

Jeg gliste sikkert litt vel mye, la inn åttetal, høyre og venstre svinger, rundt i ring kjøring, og litt giringer og følte meg sikrere og sikrere. Det var godt å  slippe å vente på ordrer og kunne planlegge kjøringen selv. Det var en deilig følelse. En fin avslutning på økten.Jeg vet ikke helt hva kjørelæreren snakket om på slutten av økten, kroppen og hodet mitt var fylt med for mange inntrykk og glede over å ha greid alle svingene helt selv. Kroppen min husket brått like følelser fra andre situasjoner som hvor man behersket ting: som å lære seg å sykle alene for første gang, å beherske svømming for første gang alene, fra å ha bestått på eksamener osv.

Jeg er overbevist om at alle trenger å få slike følelser med jevne mellomrom, derfor er det viktig å fortsette å utsette seg for ting man ikke kan, slik at man lærer å beherske dem.

Jeg har neste time på mandag, dvs at jeg får en og en halv dag fri og det er litt deilig. Da får hode og kroppen tid til bearbeide dagens økt. Utrolig hvor sliten man blir av bare 4 timer på rompa liksom. Jeg ser hvorfor det er behov for å stoppe ofte, røre på kroppen og drikke litt når man kjører langturer. 

Jeg lurer på når det skal begynne å kjens naturlig ut å gjøre alle de små tingen man må for å kjøre trygt?
Kjørelæreren snakket om fart, å legge seg i svingene (det kommer senere sa han også), jeg forstår ikke helt hvordan man kan kjøre så mye raskere i byggefeltet, men han skal kanskje ha meg ut av den sonen senere?

Jeg lurer på om det ikke er lurt å utsette planer om langtur til neste år for mitt vedkommende? Her trengs det definitivt mye øving før man blir helt trygg!

I tillegg lurer jeg på hvordan det er å kjøre en annen type sykkel? Den kjørelæreren har er behagelig og man sitter rett opp og ned ( se bilde). Jeg har jo sett på sykler der man sitter litt og ligger litt framover. Jeg lurer på om belastningen på skuldre nakke blir større da? 

Det er mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt og det tar sikkert en stund før de blir besvart. 

Jeg maner meg til å ikke ha så strenge krav til meg selv (noe kjørelæreren sa ikke var nødvendig, dette går så fint atte) men det er vanskelig, jeg pleier å kreve perfeksjonisme i det jeg skal lære meg, nå må jeg ta litt tid til hjelp.

Nå skal jeg ta en velfortjent middag og en sløve- alene kveld. 

Og nå, noen timer etterpå, titter solen fram og det ble 20 grader og vel så det ute. Jeg tror jeg rusler meg en  kveldstur på områder der jeg har gode barndomsminner fra. :-) Det har jeg fortjent.