Dag 5. Selvbedrag

Jeg startet dagen med å fryse. Allerede før jeg kom meg ut av dyna lå jeg å frøs. Ingen kan si at det skyldes at det er iskaldt på rommet, eller at dyna er for tynn, men sannsynligvis lavt kaloriinntak. Forhåpentligvis går det over raskt og kulda skyldes sikkert vekttapet. Men nå over til noe annet som er mye hyggeligere eller skumlere. Nemlig dagens runde på vekta.

Jeg vil skrive om å lure hjernen i dag. Hvor flinke vi mennesker er til å lure oss selv. Dagens tema er dermed selvbedrag.

I leksia.org defineres selvbedrag som ” forsøg på at skjule ubehagelige sandheder for en selv. Personen overtaler sig selv til at tro noget hun inderst inde ved ikke stemmer. Det karakteristiske ved selvbedraget er, at personen kender til det, hun forsøger at skjule for sig selv. Hun lyver for sig selv med vilje. Selvbedrag kan således defineres som ønsket, intentionel uvidenhed”

Skal jeg være helt bånn ærlig er jeg nok vektavhengig. Det ville jeg aldri ha innrømmet høyt tidligere, men slik er det i mer eller mindre grad. Jeg lar meg styre humørmessig av hva vekta sier jeg veier. Ikke alltid, ikke hver gang, men noen ganger. Ofte nok til at jeg greier å se et mønster. I dag var det en opptur. Hele uken har jo egentlig vært en opptur, men i dag var det ekstra hyggelig da jeg var kommet godt under den vekta jeg var før jul. Litt over -4 kg siden søndag er til å bli glad for.

Problemet er bare det at jeg har to vekter. Den ene er helt ny, kjøpt etter at jeg startet på xtravaganza , i november en gang. Fansy sak med fett, bein, muskel, vann % og så vanlig kg måling med 2 desimaler. Den andre er en gammel sak som har et desimal, kjøpt for over 14 år siden en gang jeg gikk på Grete Rohde kurs. Problemet er at det er en hyggelig vekt, jeg liker den kjempemessig, men den lyver for meg. Den veier alltid 2 kg mindre en andre vekter. og jeg har alltid vist at den jugde. Gode forhold skal man jo bevare, men hvis noen lyver til deg til stadighet så bør det ringe noen bjeller og man bør gjøre noe med det. Selv om det er for de vil gjøre deg glad, eller enda verre, som i dette tilfellet, fordi de ikke kan noe annet. (Dette gjelder forøvrig ikke bare i forhold til vekter, det kan uten sammenligning forøvrig overføres til mennesker også).

I forhold til jobb vet jeg at det er viktig at vektene er nøyaktig kalibrerte, på labben kan feil mengde skape helt feil resulter og på kjøkkenet vil det gi helt andre smaker en beregnet. Dette er jo ikke direkte overførbart til badevekten min, for det er jo ikke direkte farlig å gå rundt å tru at man noen kg lettere en det man faktisk er. Problemet oppstår når man bortforklarer vektoppgangen med at : "jeg vet jo at vekten er feil…men tallene jeg ser er jo ikke så ille". Det mentale bildet av egen vekt blir fei, selv om man vet at det ikke er sant. Det å se tallene er mye mer virkningsfullt en om man faktisk tenker på tallene og legger på 2 kg mer. Så i dag da den nye vekta viste et hyggelig tall. Smilte jeg stort og fisket fram den gamle vekta fra under skatollet på soverommet (den er godt satt bort og skal brukes ikke mer, du kan sikkert spørre meg hvorfor den ikke er kastet og jeg vil nok få problemer med å svare). Spent gikk jeg opp på den og vips, ble dagen min enda gladere. For tallene der var 2 kg lavere en de jeg hadde sett på den nye vekta. Jeg vet jeg er tullete, jeg vet at det ikke er sunt, jeg vet at det bare er jug og jeg vet at det ikke betyr noe som helst. Men likevel påvirker det meg og jeg blir glad.

Dette fikk meg til å fundere på hjernens makt i forhold til slanking. Det at vi lurer oss selv i forhold til hva vi faktisk spiser og beveger på oss. Det er rart at man kan innbille seg selv at man spiser sunt, når man faktisk ikke gjør det. Nå mener jeg ikke sunt som i lite fett/ karbohydrater og lignende for det er ikke så sikkert at det er så sunt. Jeg tenker mer på sunt i forhold til mengde og hva man tilfører i tillegg. Selv har jeg erfart at jeg alltid har sagt at jeg spiser sunt. Og det har vi nok også gjort, problemet er alt det andre man tilfører i tillegg til den "sunne" maten. Det glemmer man ofte av. Så summsumarie er mengden til sammen ikke sunn. Eneste trøsten er at jeg ikke er alene om dette selvbedraget.

Jeg har alltid vært engstelig for å bli fanatisk, jeg vet jeg sannsynligvis har anlegg for det, men jeg er veldig bevist på det, så ofte handler jeg i stikk motsatt retning nettopp for å unngå å bli fanatisk (ikke alltids det lureste i følge min mor). Derfor er det viktig for meg at vektnedgangen i seg selv ikke blir et mål. Det er derfor jeg er mer opptatt av at kroppen skal fungere optimalt ved å få tilbake treningsgleden, jeg skal ha andre arenaer som jeg lykkes på en bare å gå ned i vekt. Dette skal ikke være det eneste som jeg greier å kontrollere i livet mitt. Jeg skal heller ikke strekke grensene med å stadig gå noen flere kg ned i vekt, bare for å se om det er mulig, eller fordi jeg ikke liker speilbildet mitt. Det er en veldig farlig felle å gå i. Det skal være andre ting et vekttap som styrer humøret mitt. Jeg tror ikke at jeg blir et mye mer lykkelig menneske om jeg bare er xx kg.

Nå er ikke jeg helt avhengig av å veie meg hver dag, jeg greier fint å la det gå flere dager mellom hver gang, noen ganger kan det gå uker. Ja, måneder. Tross alt så er det noen som anbefaler oss å veie oss ofte. Det som bekymrer meg er linken mellom vekten og humøret mitt. Nå kan jo det gode humøret mitt i dag skyldes at jeg er i ketose, ikke er jeg sulten, ikke har jeg dårlig samvittighet heller. Det påvirker nok humøret. Eller det kan være så enkelt at jeg har begynt å trene igjen slik at kroppen produserer nok mengder av kjønnshormonbalansen og har en høy produksjon av serotonin (lykkehormon) og energi. Dermed skaper jeg min egen optimisme og lykke. Men det er noe annet med den korte intense lykkefølelsen som har en direkte link til vekta.  Det motsatte skjer når vekta har vist for mye. Da ble hvert besøk dullet inn i bortforklaringer og selvfornektelse. På den måten må ikke man jo å gjøre noe med det når man ser at vekta øker. Men man får jo litt dårlig humør før man igjen greier å fornekte eller bortforklare det.

Egentlig vet jeg at man ikke trenger badevekt, det holder lenge med et målebånd til midjen slik at man bare sjekker hvis det oppstår forandringer. For høyt midjemålet har en sammenheng med livsstil- sykdommer. Nettopp de jeg forsøker å unngå. I en familie som er arvelig belastet med diabetes, høyt blodtrykk, depresjoner, slag, hjerteproblemer og lavt stoffskift mm. så har jeg endelig begynt å tenke på å gjøre noe selv for å forebygge. Med dette er vekta bare en del av problemet, resten handler også om trening og å holde seg i aktivitet. Fedme i seg selv er ikke nødvendigvis en faktor for å få hjerteinfarkt, men i kombinasjon med om røyking, høyt blodtrykk og diabetes er det farlig. Det handler om le mye, om å ha det bra med hele seg. Disse tingene er like viktig som å få en mer sunn kropp. Målet er tross alt ikke å bli tynn.Tynn er heller ikke et mål på hvor bra, flink, selvkontrollert og lykkelig man har er.

Det finnes bare en god grunn i verden til å gå på en kur som kun består av pulver. Det er ikke sunt, det er ikke bra det er heller ikke sørlig smart. Grunnen er at du går raskere ned i vekt en uten. De som sier noe annet lyver. Egentlig tror jeg det ikke spiller hvilken rolle hvilken kur man går på, man går ned uansett når kaloriintaket reduseres. Forskning viser jo til at det er inntak av energi og trening som gir vektnedgang.  Den så langt største randomiserte kontrollerte studien av ulike dietter ble publisert i New England Journal of Medicine  viser nettopp dette. Det som er positivet er at vektnedgang ikke er avhengig av karbohydrater eller fett i seg selv, det er det totale kostholdet og kalorier som telller.  Dermed spiller det ingen rolle hvor du får kaloriene fra. De som er litt fanatiske holder seg ofte til en type mat. Eks er: mye fett og mye proteiner, lite fett og kornprodukter og mye grønnsaker og proteiner. Det jeg liker med xtravaganza er at det ikke er så ekstremt i noen veier, alt er lov men man skal vite hva det gjør med kroppen slik at man kan hente seg inn på andre områder. Man skal spise stivelse og sukker, men man trenger ikke å bruke den dårligste kilden til det: brød, seigmenn og vanlig sjokolade. Man kan spise grønnsaker, rotfrukter og grovt brød noe kroppen har mye bedre av. Ofte tar det bare en halvtime å planlegge ukens måltider slik at man kan handle inn det man trenger. Dermed unngår man alle feilkjøp og hurtigløsninger (som ofte er dårlige for meg).

Selvfølgelig man kan gå ned uten trening både med og uten kur, men sannsynligvis mindre en med. Det som spiller en rolle er hvilke endringer i vaner man legger seg til under og etter en slik kur. Alle vet at endrer man ikke livsstilen så går man opp igjen etter kuren er over. Mange går også opp flere kg en det de faktisk gikk ned. Det er derfor at endringene må skje varig.Det er derfor viktig å øve på noe som man kan holde i 10 -30 år. Jeg tror ikke det er naturlig for meg å gå 4-5 ganger i uken på treningstudiet om 30 år, dermed må jeg gjøre noe med type aktiviteter som jeg kan holde på med og kostholdet.  Forskning.no henviser til at mosjonere 55 minutter daglig, fem dager i uka er det som må til for å opprettholde et vekttap for overvektige kvinner. Man kan ikke da lurer seg selv med at det holder med 30 min hver dag eller 60 min 2 ganger i uken.

Kari Jaquesson sa på bloggen sin at ”hvis du blar deg tilbake i familiealbumene fra 70tallet – ser hele gjengen ser ut som de har anoreksi. Sånn ser mennesker egentlig ut. Og de spiste brød og poteter hver eneste dag - men gikk og syklet dit de skulle. Og kioskene åpnet ikke før etter kirketid på søndager om de åpnet i det hele tatt og bensinstasjoner solgte bensin og spylevæske ikke alt det man i dag kan putte i munnen og som ikke har særlig med næringsstoffer vi trenger” (fritt gjengitt). Vi har et for innaktiv liv og vi spiser for mye. Det spiller ikke noen rolle HVA vi spiser. Derfor legger vi på oss. Så enkelt er det for de aller, aller fleste av oss. Joda, jeg vet at en liten del av oss har sykdommer som gjør oss mer disponert for å legge på oss, men å legge på seg er ikke en sykdom i seg selv. Sykdommen gjør oss mer inn-effektive og det er vanskeligere å trene, noen ganger lagrer kroppen unormalt mye av næring som fett. 

Jeg er derfor kjempeskeptisk til kurer som selges uten oppfølging og livsstilendringer over lang tid. Jo, det virker, men effekten er så kortvarig. Og man skal være usannsynlig fokusert og viljesterk over til for greie det alene. Forskning viser at de som går på grupper går ned flere kg en de som ikke gjør dette. Sannsynligvis siden grupper hjelper en med å holde fokus over lengre tid, og at menneskene motiverer hverandre. Mitt selvbedrag i forhold til hvor sterk jeg trodde jeg var er i alle fall over. Jeg er lykkelig over å innrømme at jeg trenger andre mennesker for å greie å motivere meg selv til endre livsstilen til meg og familien min.

Dagen sprekk: Spekk ved å innta 2 pulver kur for lite planlagt byttet ut med mat. Planlagt kveldsmat med grønnsaker og karbonadedeig, spekepølse og litt ost (da er det vel ikke egentlig en sprekk men en motivasjon?).

Motivasjon: epost fra venninne i lunsjtider :-). Fredags kaffe etter jobb.Venninne prat på kvelden sammen med mat.

Trening: Bodyvive med datter og venninne ledet av Pia.